Eddadikt

I 1643 ble en del av Eddadiktene funnet av en islandsk biskop. Han sendte pergamentboken til kongen i København og der ble den oppbevart under navnet Codex Regius som betyr Kongens bok. Eddadiktene er gamle fortellinger om norrøne guder og helter. Historiene blir delt inn i Den eldre Edda og Den yngre Edda, der Kongens bok er Den eldre Edda. Den eldre Edda har ingen kjente forfattere. De ble først skrevet ned i islandske pergamenthåndskrifter fra 1200-tallet og 1300-tallet. Før den tid ble diktene overført i muntlig form i flere hundrevis av år. Gudediktene i Den eldre Edda handler om æsene som bodde i Valhall. Gudediktene tar for seg hendinger fra den norrøne mytologien og presenterer æsene i dramatiske, humoristiske og alvorlige situasjoner. Heltediktene er fortellinger om personer med overmenneskelige krefter og evner. Der de fleste av heltene blir knytt til den germanske sagnhelten Sigurd Fåvnesbane.

Den yngre Edda skrev Snorre Sturlason ned i år 1220. Den yngre Edda eller Snorre-Edda er ei lærebok i gammelt skaldskap og norrøn mytologi. Hans håp var å redde skaldekvad, norrønmytologi og litteratur fra kristendommen. Voluspå og Håvamål, som er henta fra Den eldre Edda, er to av de mest kjente Eddadiktene. Voluspå forteller om skapelsen, kampen mellom det gode og det onde og om undergangen. I Håvamål blir det fortalt om Odins livsvisdom og om gode råd om hvordan man bør leve ut fra moralen i vikingtiden.